Analyse av Klaverkonserten i G-dur av Maurice Ravel og om hans liv og komposisjoner

Særemne i musikkhistorie Rasmus Bondevik

Maurice Ravel

Analyse av Klaverkonserten i G-dur Særemne i musikkhistorie

I am not one of the great composers. All the great have produced enormously. There is everything in their work - the best and the worst, but there is always quantity. But I have written relatively little Maurice Ravel 2

Innholdsfortegnelse Problemstilling

4

Maurice Ravels liv

5

-

Barndom

5

-

Musikalsk fødsel og studier i Paris

5

-

De første komposisjonene - påvirkning fra Debussy

5

-

Den produktive perioden

6

-

1. verdenskrig

6

-

1920-årene

6

-

Sykdom og død

7

Ravels inspirasjonskilder

8

Ravels viktigste verk

9

Klaverkonserten i G-dur -

Form

11

-

Tid

11

-

Instrumentasjon

12

-

Analyse og musikalske virkemidler

12

Konklusjon

18

Tillegg

19

-

Ravel som pianist

19

-

Ravel som komponist

19

-

Sitater

19

-

Diverse om Ravel

20

Kilder

3

11

20

Problemstilling Særemnet vi skulle skrive i musikkhistorie skulle være både instrumentrelatert og fra det 1900århundret. Det gjorde valget om hvem og hva jeg skulle skrive om relativt enkelt. Som pianist har komposisjonene til Maurice Ravel imponert meg noe voldsomt, og mye av det han har skrevet byr på ekstreme utfordringer for pianisten. Hans Gaspard de la nuit (Nattens fantom), urfremført i 1909, er for eksempel blitt karakterisert som verdens vanskeligste stykke for solo piano.

For min egen del har Ravel alltid stått litt i skyggen av barokkens, wienerklassisismens og romantikkens komponister, som kanskje er de epokene som er mest «mainstream» innen klassisk musikk. Derfor tror jeg det blir spennende å finne ut mer om Ravel, hvor han hentet inspirasjon fra, noen av hans komposisjoner og analye av et av verkene hans.

Som problemstilling på denne særoppgaven har jeg valgt: Hvordan har Ravel blitt påvirket av jazz og rytmisk musikk i komposisjonen Piano Concerto i G-dur, 1. sats? Ikke nødvendigvis BARE jazz og rytmisk musikk, men med hovedvekt på disse. Han har jo hatt andre inspirasjonskilder også, som neoklassisisme I tillegg synes jeg det er interessant og vite mest mulig om livet og bakgrunnen hans, slik at jeg kan forstå hvorfor han skrev slik han gjorde, hvem som påvirket ham, og hvilke typer, stilerarter og sjangrer han skrev i. Han skrev klaverkonserten helt på slutten av sitt liv, og hadde betydelig større livserfaring enn da han var ung. Derfor tror jeg spekteret som påvirket han før klaverkonserten var betraktelig større enn da han skrev de tidligste verkene i karrieren sin, som for eksempel Jeaux d’eau.

4

Maurice Ravels liv Barndom Maurice Ravel ble født 7. mars 1875 i Ciboure i Frankrike. Ciboure ligger langs vestkysten av Frankrike, sør i landet, ikke så langt fra grensen til Spania. Faren hans, (Pierre) Josehp Ravel, var en sveitsisk oppfinner og industrialist. Moren hans Marie Delouart (Ravel) var baskisk og tilhørte en gammel adelsfamilie. Tre måneder etter fødselen flyttet familien til Paris, og etter tre år ble Ravels lillebror, Edouard Ravel født. Faren pleide å ta sønnene med på fabrikker for å vise dem tekniske nyvinninger og han var også ganske interessert i musikk og kultur, så lille Maurice kan ha fått mye av sin musikalske interesse herfra. Ravel uttalte senere at «som barn var jeg veldig sensitiv overfor musikk - all slags musikk».1 Musikalsk fødsel og studier i Paris Som liten sang morens baskiske folkesanger for han, og den baskiske arven hans viser seg senere i både livet og musikken hans. Syv år gammel begynte Ravel med pianotimer, og han fikk også undervisning i harmonilære, kontrapunkt og komposisjon. Hans første fremføring var i 1889, fjorten år gammel. Foreldrene hans støttet og oppmuntret ham til å begi seg til musikken, og sendte ham til konsevatoriet i Paris samme år. Ravel ble sett på som meget talentfull og vant blant annet førsteplassen i en pianokonkurranse for studentene i 1891. I 1893 komponerte Ravel noen av sine første verk, og han ble på konservatoriet til 1895. Han returnerte imdlertid i 1897 for å studere komposisjon, mens han tok privattimer i piano ved siden av. Denne gangen ble han på konservatoriet til 1905 før han forlot det, for å starte som freelancemusiker. Til sammen tilbragte han altså 14 år som student ved konservatoriet, noe som er ganske bemerkelsesverdig. Hvert av de siste fem årene på konservatoriet (1900-05) prøvde han å vinne den prestisjefulle prisen Prix de Rome, hvor vinneren fikk betalte studier i Roma. Da favoritten Ravel atter en gang ikke vant i 1905, ble det en liten katastrofe («The Ravel affair»), og lederen av juryen måtte trekke seg. Mens han studerte i Paris, var Ravel med i en liten gruppe av unge avantgardekunstnere som kalte seg «Apachene», blant annet på grunn av sin ville oppførsel og omgang med alkohol. De fremførte verkene for hverandre. Her var komponister, malere og forfattere.2 De første komposisjonene - påvirkning fra Debussy Ravel møtte Claude Debussy så tidlig som i 1890, og i 1900 møttes de for å fremførte verker for hverandre. Ravel og «Apachene» var noen av Debussys sterkeste støttespillere, og Ravel var sterkt påvirket av Debussys stil. Ravel var faktisk elev av Debussy en stund, og regnes for å være den eneste som viderførte den impresjonistiske stilen en periode. I noen av de tidligste verkene han skrev for klaver, som Jeux d’ eau (1901) og Miroirs (1905) finner vi impresjonistisk harmonikk. Balleten Daphnis et Chloë, som er et av Ravels mest kjente verk, ble fremført i 1912 og tok tre år å skrive. Her merker vi påvirkningen fra Debussy sterkest. Parallellføring av

1

http://en.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel – http://www.maurice-ravel.net/personal.htm

2

http://en.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel – http://w3.rz-berlin.mpg.de/cmp/ravel.html – http://www.maurice-

ravel.net/friends.htm

5

akkorder, uklar tonalitet og et statisk lydbilde preger denne komposisjonen. På samme måte er det med operaen L’heure espagnole (1907) 3

Ravel og Debussy beundret hverandre, men fra 1905 utviklet det seg en rivalisering mellom dem, fordi det oppstod enkelte uenigheter i hvordan man skulle behandle musikken. Debussy døde i 1918, og selv om Ravel nå tok avstand fra impresjonismen og kalte den «slentrende luksuskunst», tilegnet han i 1922 sin Sonate for fiolin og cello til Debussys minne.4 Den produktive perioden Da Ravel sluttet på konservatoriet i 1905, var han tredve år, og det var også i tredveårene han var på sitt mest produktive. I hele denne tiden hadde han god helse, komponerte mye, og oppnådde høy status som komponist. Den eneste pausen han hadde, var åtte måneder da faren hans døde i 1908. Blant de mest kjente verkene fra denne perioden er blant annet Miroirs, Jeaux d’eau, Daphnis et Chloë, Gaspard de la nuit og Ma mère l'oye. 1. verdenskrig Ravel var glad i sitt hjemland og ville verve seg til flyger, men ble nektet på grunn av sin stadige svakere helse og alder. Han vervet seg i steden som ambulansesjåfør. I denne perioden, mellom 1914 og 1917 komponerte han blant annet Le Tombeau de Couperin, en suite for solopiano i seks satser, der hver sats var tilegnet minne til venner av Ravel som døde som soldater under krigen. 5 1920-årene I begynnelsen av 1920-årene komponerte ikke Ravel merkverdig mye, men han gjennomførte blant annet flere suksessfulle turneer i de store byene i Europa.

Amerikansk jazzmusikk fikk fotfeste i Frankrike, og ble blant annet mye spilt på kaféer. Den franske komponistgruppen Les Six tok elementer fra jazzmusikken i bruk i sine komposisjoner. I 1925 komponerte Ravel operaen L’Enfant et les sortileges med utpreget bruk av jazz og ragtime rytmer, og det var lett å høre at jazzen hadde hatt betydelig innvirkning på fransk musikkliv.

I 1928 la Ravel ut på en fire måneders turne i USA, og han fikk stående applaus på mange av forestillingene sine. Han møtte George Gershwin som han utviklet et nært vennskap med, og han fikk høre musikk av Duke Ellington. På slutten av turneen besøkte han New Orleans og interessen for jazz økte enda mer. Påvirkningen fra jazzen kommer spesielt godt frem noen av de senere verkene han skrev, blant annet de to pianokonsertene hans.

Som en oppsummering på musikken Ravel skrev i 1920-årene kan vi si at den inneholder elementer fra jazz, populærmusikk og eksotisk musikk (som for eksempel baltisk) mer og mer. Bolereo (1928) ble skrevet i denne perioden og er et av Ravels mest kjente verk.6

Karakteristisk for Bolero er at den samme trommerytmen går helt likt gjennom hele sangen, bare variert av styrkegrad. Temaet er veldig eksotisk, sangbart, og lett å kjenne igjen.

Trommerytmen i Bolero

3

Ekko 2, side 25

4

http://en.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel

5

http://en.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel – http://en.wikipedia.org/wiki/Le_Tombeau_de_Couperin

6

http://en.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel – Ekko 2, side 28

6

Ravel ved pianoet, mens han akkompagnerer sangeren Èva Gauthier. Helt til høyre står George Gershwin. Bildet er datert 7. mars 1928, mens han var på turne i USA.

Sykdom og død Ravel var ved god helse de to første tredjedelene av sitt liv, men fra første verdenskrig ble den gradvis svakere, spesielt psykisk. I 1932 var Ravel innblandet i en bilulykke som reduserte ham sterkt. Bilulykken ble først regnet for å ikke være så veldig alvorlig, men etterhvert mistet Ravel store deler av språket og bevegelsesfunksjonen. Ravel, som hadde vært en aktiv svømmer, måtte blant annet reddes da han tok en svømmetur i 1933, fordi motorikken hans ikke fungerte.

De siste 5 årene av Ravels liv må ha vært en tung stund for ham. Han var for det meste psykisk og mentalt aktiv og frisk, og kunne komponere og høre musikk i hodet sitt, men etterhvert klarte han ikke å skrive ned eller uttrykke hva han følte. Produksjonsnivået hans falt dramatisk. En gang han hørte Daphnis et Chloë fremført, sa han. «It is beautiful; it is beautiful after all; I have said nothing; I leave nothing. I have not said what I wanted to say. I have so much more to say».

Den 19. desember 1937 gjennomgikk Ravel en hjerneoperasjon, som man hadde håpet skulle bedre tingenes tilstand. Ravel var en svært kort stund ved bevissthet etter operasjonen, men døde i koma 9 dager etter operasjonen, den 28. desember 1937. Han ble 62 år gammel.7

7

7

http://www.maurice-ravel.net/health.htm – http://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel

Ravels inspirasjonskilder Maurice Ravel var en allsidig komponist, som komponerte i og ble påvirket av mange forskjellige stilarter. De viktigste inspirasjonskildene hans var: • Claude Debussy og impresjonismen Maurice Ravel var forskjellig fra Debussy på mange måter. Ravels musikk er klarere og ikke så tilslørt som Debussys, konturene er tydeligere. I tillegg er han mer klassisk preget i sitt formspråk. Påvirkningen fra impresjonismen er allikevel tydelig → frigjøring fra tonaliteten, parallellforskyving, altererte og utvidede akkorder, kompleks rytmikk. • Eric Satie Faren introduserte Ravel for Eric Satie da familien hadde flyttet til Paris, og det sies at Satie hadde en viss påvirkning på hvordan Ravel utviklet seg som komponist og pianist. • Asiatisk musikk Skalaer → pentatonskala, sol- og skyggeskala og slangeskala. • Europeisk folkemusikk Hans første møte med folkemusikken ble da moren hans sang baskiske vuggeviser for ham som barn. Senere i livet var han meget inspirert av eksotiske melodier og rytmer. I komposisjonen Bolero kommer dette spesielt godt frem. • Neoklassisisisme og ekspresjonisme Vårofferet av Igor Stravinskij ble urfremført i Paris i 1913 med Maurice Ravel til stede. Det har blitt sagt at med Vårofferet falt en metorstein ned i kunsten, fordi den var så nyskapende. Premieren ble en skandale, og det oppstod slosskamper mellom de som var «for» og «mot» musikken. Maurice Ravel var blant publikum. Han reiste seg opp og skrek: «Stravinskij er et geni!» • Jazz Da Ravel turnerte i USA de fire første månedene i 1928, ble han godt kjent med George Gershwin, som introduserte han for jazzen. De møttes i New York, og dro til Harlem for å høre på jazzlåter. Ravel fikk hørte verker av nevnte Gershwin og storheter som for eksempel Duke Ellington.

8

Ravels viktigste verk • Jeux d’eau («Fountains, Water Gardens») Et stykke for solo piano som ble skrevet i 1901. Verket er inspirert av lyden av fontener og rennende vann, og har en klart impresjonistisk harmonikk. • Miroirs («Mirrors) Et verk for solo klaver, skrevet i 1905. Igjen merker vi påvirkningen fra Debussy. • Rapsodie espagnole («Spanish Rhapsody») Skrevet mellom 1907 og 1908, og er et av Ravels første betydelige verk for orkester. I dette stykket kommer arven etter morens vuggesanger frem, nemlig det spanske. Vi kan høre lignende påvirkninger i Bolero og operaen L'heure espagnole. Verket ble komponert først for 4-hendig piano, og siden orkestrert for orkester. • L'heure espagnole («The Spanish hour, How they keep time in Spain») En opera, skrevet mellom 1907 og 1909. En komedie-musikal. Igjen er Ravel inspirert av Spanias folkemusikk. • Gaspard de la nuit («Phantom of the night») Dette stykke ble skrevet i 1908, og urfremført av pianisten Ricardo Viñes i 1909. Det er berømt for sin utrolige vanskelighetsgrad! «Nattens fantom» er delt i tre deler, der hver del er basert på et dikt av Aloysius Bertrand. 1) Ondine er første sats. Denne delen inneholder ville kadenser, raske repetisjoner av akkorder med tre noter, veldig hurtige kromatiske løp og melodier med vanskelige intervaller spilt med en hånd. 2) Le gibet er andre sats. Her finner vi 20 forskjellige stiler og teksturer som er hovedmelodier, men noten Bb skal gjentas 153 ganger gjennom hele stykket, i akkurat samme styrkegrad. 3) Scarbo er tredje sats. Med ekstremt hurtig repeterende noter og to klimaks byr Scarbo på fantastiske utfordringer for pianisten. Raske arpeggioer i begge hender samtidig, jevn kryssing av hendene i store intervaller og raske melodier bestående av akkorder.

Fra Ondine. Deler av den var så vanskelig at Ravel brukte tre notegrupper 9

• Daphnis et Chloé («Daphnis and Chloe») En ballet, skrevet i 1909, og urfremført i 1911. Balletten ble skrevet på bestilling av en russisk danser, Sergei Diaghilev. Det kreves et stort orkester for å spille Daphnis et Chloé, og dette er også Ravels lengste verk, - det varer nesten en time. Selv om verket er så langt, blir det «holdt sammen» av flere små musikalske motiver som ofte kommer igjen. Daphnis et Chloé regnes ofte som noe av det beste Ravel har skrevet, og noe av det mest lidenskapelige. Det har en del kjennetegn som tilsvarer impresjonismen, som for eksempel harmonikken. • The Valses nobles et sentimentales En suite av valser. Ravel begynte og komponere disse allerede i 1906, men den første versjonen på piano ble ikke utgitt før i 1911. I 1912 publiserte han en orkesterversjon. • Piano Trio in A minor Et kammerverk komponert i 1914, for fiolin, cello og piano. Stykket varer ca. 30 minutter, og regnes for å være et veldig virtuost et. Den består av fire deler. Han bruker «odde» takter, som 5/4 og 7/8, triller og tremoloer og spesielle harmonikker og arpeggioer. Dette gjorde at hvert enkelt instrument spilte en helt spesiell rolle. • Le Tombeau de Couperin En suite for solo piano, komponert under 1. verdenskrig mellom 1914 og 1917. Verket er delt i seks deler, og hver del er dedikert til venner av Ravel som døde under krigen. I 1919 ble fire av delene orkestrert av Ravel. Formene som brukes er I. Prelude, II. Fugue, III. Forlane, IV. Rigaudon, V. Menuet, VI. Toccata. • L'enfant et les sortilèges («The Child and the Spells») Er en opera i en akt, skrevet i tiden mellom 1917 og 1925. Teksten var skrevet av den franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette. Det kreves et stort orkester for å spille dette stykket. Som en kontrast til sin forrige opera L'heure espagnole uttalte Ravel: «More than ever, I am for melody. Yes, melody, bel canto, vocalises, vocal virtuosity – this is for me a point of departure. If, in L'heure espagnole the theatrical action itself demanded that the music be only the commentary on each word and gesture, here, on the contrary, this lyric fantasy calls for melody, nothing but melody.... The score of L'enfant et les sortilèges is a very smooth blending of all styles from all epochs, from Bach up to ... Ravel» • Bolero Bolero er kanskje det aller mest kjente stykket av Ravel. Opprinnelig var den komponert som en ballett. Bolero er Ravels mest «rett-frem-komposisjon», og trommerytmen går som et ostinat gjennom hele komposisjonen (se rytmen på side 6). Oppå denne rytmen er et enkelt tema, som består av to atten takter lange deler, som blir gjenntatt. Variasjonen i Bolero består av reorkestrering og et stødig crescendo, opp mot høydepunktet på slutten av verket. Det ble komponert i 1928, og Ravel tok i bruk elementer fra jazz, populærmusikk og ikke minst eksotisk og baskisk musikk her. • Piano Concerto for the Left Hand Ravels komponerte denne samtidig med klaverkonserten i G-dur. Denne ble komponert mellom 1929 og 1930. Den var et bestillingsverk av den østerrikske pianisten Paul Wittgenstein, som mistet høyrearmen sin i første verdenskrig. Den varer ca. 18-19 minutter, og det sies at man ikke kan høre at det er bare en arm som spiller når man hører konserten.

10

Klaverkonserten i G-dur Pianokonsertene til Maurice Ravel ble komponert mer eller mindre samtidig, mellom 1929 og 1931. Pianokonserten i Ddur ble ferdig i 1930, mens sluttstreken for konserten i G-dur ble endelig satt 14. november 1931.8

Etter den tidligere suksessfylte turneen i USA, ville Ravel gjerne selv spille på premieren til denne konserten. Han fikk dessverre ikke drømmen sin oppfylt, fordi han fikk utmattelsesproblemer etter at han hadde spilt etyder av Franz Liszt og Frédéric Chopin i timesvis. Den som skulle spille i debuten ble i steden Marguerite Long, en pianistinne som var kjent for sine interprentasjoner av verker av Claude Debussy og Gabriel Fauré. Ravel dedikerte senere konserten til henne. Verdenspremieren på konserten var 14. januar 1932 i Paris, med Ravel som dirigent for Lamoureux Orchestra.9

Klaverkonserten i G-dur varer i ca. 21-22 minutter og består av tre deler:

Det finnes en versjon av klaverkonserten i G-dur for to pianoer. Orkesterstemmene er da transkribert for det ene pianoet.

1) Allagramente 2) Adagio assai 3) Presto

Form Klaverkonserten i G-dur følger den klassiske oppbyggingen av en konsert. Den starter hurtig, andresatsen er langsom, mens tredjesatsen er hurtig. Førstesatsen gjør bruk av komposisjonsformen sonatesatsformen, som ble utviklet i wienerklassisismen, men er modernerisert av Ravel. Andresatsen har en A-B-A form, mens tredjesatsen igjen gjør bruk av en moderne form av sonatesatsformen.

Tid Det er førstesatsen som jeg skal analysere, og den varer i over- eller underkant av 8 minutter.

Andresatsen varer ca. 9 minutter, mens tredjesatsen varer i ca. 4 minutter. Hvor lenge konserten og hver del tar, avhenger naturlig nok av hvilken interprentasjon man lytter til. Tilsammen varer verket, som tidligere nevnt, ca. 21 til 22 minutter.

8 9

http://nyphil.org/programNotes/Ravel%20Piano%20Concerto%20in%20G%20major.pdf

http://en.wikipedia.org/wiki/Piano_Concerto_(Ravel) 11

Instrumentasjon • Piccolo • Fløyte • Obo • Engelsk horn • Eb-klarinett • Sopran klarinett i Bb og A • 2 fagotter • 2 horn i F • Trompet i C • Trombone • Pauker • Triangel • Tamburin • Cymbaler • Stortromme • Tam-tam • Wood-block • Frusta • Harpe • 16 fioliner, delt i 1. og 2. fioliner • 6 bratsjer • 6 celloer • 4 kontrabasser • Og selvfølgelig, piano

Tradisjonelt oppsett i et symfoniorkester

Analyse og musikalske virkemidler Førstesatsen går i 2/2 og tempoet er h =116. Man teller altså til to i hver takt, og pulsen er hurtig. Piano Concerto i G-dur åpner med et piske- og cymbalslag, før pianoet starter med hurtige triolarpeggioer i henholdsvis G- og G#-dur. Det er da snakk om bi-tonalitet, det vil si at man tar i bruk to tonearter samtidig.

Allerede i den andre takten presenters vi for temaet. Det er pikkolofløyten som har solo, og temaet er livlig og eksotisk. Det henspeiler på morens baskiske bakgrunn, og vuggesangene hun sang til Ravel som barn. I følge Robert de Fragny uttalte Ravel en gang at temaet kom til ham på en togtur fra Oxford til London i 1928.10

10

http://www.classicalarchives.com/work/22882.html#comments 12

Samtidig som pianoet lager bakgrunnen og fundamentet for temapresantasjonen, akkompagnerer strykeinstrumentene også, med pizzicato akkorder. Fiolinene er delt slik at de spiller en G- og F#-dur akkord samtidig, så det er ikke bare pianoet som sørger for bitonalitet. Etterhvert kommer flere instrumenter inn i bildet, og det hele utvikler seg til en liten crescendo fra takt 15 til 18. I takt 18 er også temaet ferdig presentert.

Hm A

G F#m Em F#m G F#m Em

Like før temaet avsluttes for første gang, har pianoet en akkordprogresjon i venstrehånden. Her parallellforskyver Ravel akkorder, mens høyrehånden ligger som et slags orgelpunkt over, og spiller en brutt G-dur treklang. Debussy var den første som brukte parallellforskyving av akkorder, og det er også noe som vi finner igjen i jazzmusikk, og til dels også rock, som for eksempel Genesis. Pianoet begynner med lange glissandoer, mens vi igjen aner en crescendo. Ravel lar alle instrumentene komme med, og bygger opp til et stort forte. Det er først nå det «tar av». Temaet presenteres igjen, denne gangen i trompetene. Pianoet blir utelatt, mens akkompagnementet spiller en artig ompalignende rytme. Ravel gjør også bruk av «grace-notes», som betyr at man spiller en rask tone like før noten som egentlig skal klinge. Virkningen blir at man hører en tone som straks «løftes» opp på en annen. Dette var et vanlig virkemiddel i tidligere klassisk musikk også, men da brukte man som ofest skalatoner, og man spilte på en annen måte. I tillegg er det snakk om såkalte «blåtoner», det vil si toner som egentlig ikke hører hjemme i skalaen. Dette er svært vanlig i blues og jazz.

I takt 32 spiller pikkoloen blåtoner

I takt 36 er det et toneartskifte, til H-moll. Dynamikken økes til fortissimo, og et slags motiv som vi kjenner igjen fra temaet spilles. Igjen kommer det en crescendo, før Ravel plutselig lar alt stoppe opp. Vi får presentert et nytt, kort tema i hornene, før klaveret spiller et vakkert soloparti. Den første takten i dette partiet ser slik ut: (Faste fortegn er kryss for F og C. G-nøkkel i høyre hånd og F-nøkkel i venstre hånd)

13

Først en brutt F#-dur treklang, men så bruker Ravel tonene G og D, samtidig som C# og F# spilles like ved siden av. G-en og D-en er trolig bare gjennomgangstoner, og det skapes en veldig dissonans, men fordi den løser seg så raskt opp, klinger det hele veldig vakkert. Hvis man tersstabler disse tonene, vil den minne om en F#b13b9 akkord med utelatt septim, eller en Dmaj11#5. Dissonerende akkorder som dette kan man finne i jazz og noe mer sjeldent i kompleks popmusikk. Triolbruken og harmonikken gjør at jeg får assiasjoner til bluesmusikk i dette partiet. Spesielt hvis tenker på G-en og D-en som gjennomgangstoner vil det bli lett og assosiere dette til bluesen, der man spiller toner som opprinnelig ikke hører hjemme i skalaen. Det kan også tolkes som bitonalitet. Uansett synes jeg dette vakre partiet gir assiasjoner til jazzballaden «Not Like This» av Jeremy Lubbock.

Så spiller klarinetten en solo, og den gjør bruk av blåtoner. Skalaen kan minne om en slags G#-bluesskala med stor septim, i steden for liten septim som er vanlig i tradisjonelle bluesskalaer. Så tar pianoet over solorollen, og venstrehånden bruker en såkalt «cakewalk» rytme. Denne rytmen har et veldig ompa-aktig preg, og har sitt utspring fra musikken til de svarte slavene i USA (som jo også blues og jazz stammer fra). Rytmen noteres som oftest i 2/4 og legger to åttendeler/sekstendeler på de «svake» slagene i takten; → 1-OG-2-OG

Snart kommer et nytt toneartskifte, denne gangen til E-dur, og Ravel bruker nok en gang dissonerende akkorder som løser seg opp i pianoet.

Den første akkorden er svært dissonerende, men løser seg opp, og i takt to finner vi en Emaj9 akkord. Så kommer noen dissonerende akkorder, spilt i «Cakewalk» rytmen.

14

Så følger nok et rolig pianoparti, men snart begynner klaveret å spille meget hurtige arpeggioer, og det bygges opp til et svært crescendo. Det ender i fortissimo og et toneartskifte til G#-moll. Nå spiller pianoet komplekst, og notene repeters hurtig. Pianoet blir brukt som et perkussivt (slagverklignende) instrument, og rytmen blir minst like viktig som melodien.

Bela Bartók gjorde dette i et stykke som heter Allegro Barbaro fra 1911, og det kan tenkes at Ravel har blitt inspirert av Bartoks nyskapende måte å spille på.11 Å spille komplekse rytmer mellom venstre og høyre hånd, slik at rytmen blir fremtredende er derimot også vanlig i jazz, og det kan også hende at Ravel har hentet impulser herfra da han skrev dette partiet. Pianoet fortsetter å spille på samme, perkussive måte en god stund, og det er utrolig krevende for pianisten. Det er toneskifte fra G#-moll, til E-moll, til C#-moll, til C-dur før den utrolige kadensen begynner.

Denne kadensen har noen slående likheter med mange jazzsoloer. Fire noter opp, fulgt av fire noter ned, og slik fortsetter det. I følge mange jazzsolister, for eksempel Lou Stein, gjør dette at du får en «tight» solo.12 Ravel bruker både kromatikk og noe som minner om harmonisk moll her, og det er også noe som er å finne igjen i mange jazzsoloer.

11 12

Ekko 2, side 30

1000 Keyboard Ideas, side 223 15

Etter kadensen følger et nytt lite «perkussivt» parti, før Ravel modulerer til F-dur, fulgt av et nytt rolig, lyrisk parti.

På siste slag i andre takt ser vi to åpne kvintintervaller, og det minner litt om en Gsus med tillagt nier. Arpeggioene i høyre hand i de to siste taktene er en Bbmaj7, med #11 i venstre hånd. Ellers er venstrehånden stort sett lik det forrige rolige pianopartiet, og det vel egentlig bare en variasjon av dette. Ravel pleide ikke å ta et tema og utvikle det videre gjennom hele komposisjonen, slik som for eksempel Beethoven var en mester til. Men akkurat her ser vi en viderutvikling av noe vi er blitt presentert for tidligere i komposisjonen. Etter dette rolige pianopartiet, skiftes tempoet til andante, og pianoet forsvinner. Nå har fagotten solo, og kompes av strykeseksjonen. Den spiller en A7 akkord opp og ned, og en skala som kan minne om en C#-harmonisk mollskala, men det kan også tolkes som en ny A7 arpeggio, bare at han har lagt til #9 og #11. Senere i tar oboen over og det kommer skalaer som minner om bluesskalaen, og også en kromatisk skala.

og senere oboen (kromatikk)

16

Så kommer en ny kadens i klaveret. Hurtige arpeggioer går i venstre hånd, mens høyre hånd spiller en hurtig, «bluesy» trille. Intervalle i trillene er alltid en liten sekund, så man får disse blåtonene som egentlig ikke hører hjemme i skalaen. Denne kadensen byr store utfordringer for venstre hånd, og det er ikke helt lett å få trillene så raske og jevne som Ravel vil heller. Arpeggioene i venstre hånd består av Maj7- og dur og mollseptimakkorder. Det er også noen toner som skal skille seg ut og lage en slags melodi. Kort sagt; krevende! Etterhvert er det mer solopiano, men nå spiller pianoet på den perkussive måten igjen. Flere og flere instrumenter kommer med, og det bygger seg opp til et nytt crescendo igjen. Så avslutter Ravel det hele med en eksotisk nedadgående skala. I trompetene ser det slik ut:

Klaveret spiller disse akkordene på de fire siste slagene:

Cm

Bbm

Ab

G

Ikke akkurat en autentisk kadens, der man slutter på dominatseptimakkorden, og går til tonika. Siste akkord før den store G-akkorden på slutten er jo en Ab-akkord, som ligger en halvtone over tonika. En spennende og eksotisk avslutning!

17

Konklusjon De månedene Ravel turnerte i USA må ha vært vært riktig så inspirerende for ham, for det er liten tvil om at jazzen har spilt en betydelig rolle i komposisjonene hans i etterkant. Både i de rytmiske, melodiske og harmoniske delene av Klaverkonserten i G-dur, kan vi finne elementer som går igjen i mange jazzlåter. Oppsummert er noen av de tingene Ravel har blitt påvirket av: • Blues Flere steder bruker Ravel toner som ikke hører hjemme i skalaen. Blåtoner som fungerer som gjennomgangstoner gir en «bluesy» følelse. Trillene på slutten, som består av små sekunder, og de rolige mellompartiene hvor pianoet har solo, gir meg sterke assosiasjoner til blues. Her bruker Ravel trioler på det siste slaget i takten, og med litt fantasti kan dette minne om en slags shufflerytme. • Jazz Harmonisk sett er jazzmusikk ofte vanskeligere enn blues, og i flere partier finner vi akkorder som vi like godt kunne ha sett i en jazzstandardlåt. Maj7 akkorder, septimakkorder, og noen akkorder kan analyseres med bruk av utvidet tonalitet, som for eksempel b13.

Rytmisk har Ompa, og Cakewalk-rytmen fått innpass. I tillegg er det mange steder partier som minner om ragtime.

Å flytte akkorder nedover etter skalaen, som Ravel gjør (for eksempel da han spiller progresjonen Hm A, G, F#m, Em, F#m, G, F#m) er typisk for jazzmusikk. På den siste akkordene før vi lander i tonika (G) er akkorder som ligger på tonetrinn som ikke hører hjemme i en G-dur skala. Det minner faktisk om en blanding av G-frygisk og G-harmonisk moll (Mollmaj7b5skala).

Spesielt den første kadensen minner om en måte å spille solo i jazz på. Man spiller fire toner opp, fulgt av fire toner ned. Å spille slik produserer en «tight» solo, som mange jazzpianister er kjent for, som for eksempel Thelonious Monk og Lou Stein.

De plassene pianoet blir brukt perkussivt (slagverklignende) minner om jazzpianisters måte og spille rytme mellom høyre og venstre hånd på. Ravel har også blitt påvirket av langt flere stilarter enn jazz og blues. Her er noen av dem: • Neoklassisisme Hvis man må plassere Klaverkonserten i G-dur i en stilart, blir nok neoklassisisme den mest naturlige å plassere den i. Vi har hele tiden et tonalt sentrum, men Ravel skifter ofte toneart, og utvider tonalitetens rammer. Han bruker bitonalitet, modale skalaer og er totalt uavhengig av den klassiske funksjonsharmonikken.

Det er jo faktisk vanlig å hente stilelementer utenfor den klassiske musikken, for eksempel fra folkemusikk (i Ravels tilfelle, baskisk) og jazz. Det har jo Ravel gjort. • Impresjonisme Ravel var påvirket av impresjonisme hele livet, selv om det var i langt mindre grad på slutten av livet enn tidlig i livet. Han bruker åpne kvinteintervaller noen plasser, og han er uavhengig av funksjonsharmonikken. I tillegg er tonaliteten ofte uklar, og han tar i bruk pentatone skaler.

18

Tillegg Ravel som pianist Ravel var en svært dyktig pianist, men det er delte meninger om man kan kalle han en pianovirtuos eller ikke. Han vant for eksempel pianokonkurransen mellom studentene på konservatoriet i 1891. Grunnen til at Ravel forlot konservatoriet i 1895 var faktisk at han ikke greide de avsluttende prøvene. Det var også en av grunnen til at han vendte oppmerksomheten sin mot komposisjon, som han begynte å studere i 1897.

Han hadde relativt små hender, og han fremførte han aldri Gaspard de la nuit offentlig. Men han kunne spille det meste av sine egne verk, og han spilte jo timesvis etyder av Liszt og Chopin, så det er liten tvil om at han var en svært kapabel pianist.13 Ravel som komponist Vi har jo allerede sett hvilke inspirasjonskilder Ravel hadde. Han mottok sterke impulser både fra spansk og fransk tradisjon, men utviklet likevel en selvstendig stil, rytmisk ledig og presis, ikledd en blendende forfinet instrumentering. Ravel er blitt beskrevet som en mester i instrumentering. 14

En av arbeidsmetodene Ravel brukte, var at han ofte komponerte på pianoet først, og siden skrev om for orkester. Denne metoden brukte han blant annet i Valses nobles et sentimentales.

Ravel var forresten en stor fan av Wolfgang Amadeus Mozart. Sitater 15 • The only love affair I have ever had was with music - Maurice Ravel • Music, I feel, must be emotional first and intellectual second - Maurice Ravel • Det første Ravel gjorde når han skulle komponere var: I begin by considering an effect • We should always remember that sensitiveness and emotion constitute the real content of a work of art - Maurice Ravel • Mens Ravel var på besøk i USA, skal Gershwin ha blitt så imponert over Ravel at han ville ta timer hos han. Da svarte Ravel: Du risikerer og miste spontaniteten din, og i steden for å komponrtr førsteklasses-Gerhwin, ende opp som en annenklasses-Ravel.

13

http://www.geocities.com/Vienna/Strasse/9981/

14

Aschehoug og Gyldendals store ettbindsleksikon.

15

http://www.brainyquote.com/quotes/authors/m/maurice_ravel.html 19

Diverse om Ravel Ravel var aldri gift, men hadde flere affærer, blant annet med noen av kvinnene som utøvde musikken hans. Ravel og Apachene var også kjent for (i følge rykter) å frekventere bordellene i Paris. Han skal ha uttalt at siden han var slik en perfeksjonist angående verkene sine, hadde han ikke tid til å være i et lengre forhold. Det var da han ble spurt om dette at han skal ha sagt at han aldri hadde hatt et annet kjærlighetsforhold enn til musikken.

Ravel var ikke religiøs, og sannsynligvis ateist. Han mislikte andre sin overreligiøsitet, som for eksempel Wagners.

Igor Stravinsky referte en gang til Ravel som en sveitsisk urmaker på grunn av perfeksjonismen i verkene hans.

Legg merke til at Ravel røyker på alle bildene der han sitter ved pianoet. Fra han ble med i Apachene, var han en storrøyker livet ut.

Kilder • http://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel • http://en.wikipedia.org/wiki/Maurice_Ravel • http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_compositions_by_Maurice_Ravel • http://www.malaspina.org/ravelm.htm • http://www.maurice-ravel.net • http://www.classicalarchives.com/work/22882.html#about • http://w3.rz-berlin.mpg.de/cmp/ravel.html • Gyldendal Norske Leksikon • 1000 Keyboard Ideas • Benestad Musikklære • Ekko 2 • PDF med omtale av Klaverkonsert i G-dur (programbrosjyre, laget av Filharmonien i New York) • Digitalt orkesterpartitur • Partitur med notater av Kjetil Ingvaldsen • CD → Ravel : Piano Concertos / Ma mère l'oye • CD → Bolero • Alle bildene er hentet fra google. Søkeord: Maurice Ravel og notes

Rasmus Bondevik 20